Dekoding av demonen: Hvordan føles depresjon? (2024)

I brystet mitt er det ingenting annet enn tomhet, en følelse av verdiløshet som bærer sin vekt på skuldrene mine og presser meg ned. Lenket rundt halsen kjenner jeg bli dratt av hensynsløst, kvalt til rastløshet. Og tynget kryper jeg inn i det mørkeste hjørnet, krøller meg sammen og gråter. De fargerike minnene som jeg en gang holdt tilbake og pleiet, ser nå ut til å være noe støyende, merkelig rot av flekker. I det mørket reagerer noe, i det mørket kaller det, i det mørket raser det og raser mot lyset inne. Med en såret ånd reiser jeg meg og går, går bort fra løgnens hus inn i den ledige villmarken på jakt etter sannhet, men sannheten løgn. Jeg skjelver, jeg sklir, jeg snubler og suser ned mot bakken akkurat for å bli truffet, men i stedet for å vare et øyeblikk, som det pleier, varer det lenge. Denne endeløse syklusen gjentar seg igjen og igjen og igjen. Og en dag åpner jeg endelig øynene mine og gruer meg til tiden, overveldet av det monstrøse det er å være i live.

Det er som en tung tåke, en som henger på den kjedelige tidlige morgenhimmelen, kontinuerlig, uskarp og aldri forsvinner. Det blir liggende og sprer seg utover, slitsomt og utmattende, og presser meg ned. Plutselig ser det ut til at alt krever mer innsats enn noen gang. Alt jeg elsket gir ingen mening lenger. Jeg vet ikke hvordan jeg kom hit, men her er jeg, henger meg så vidt. Frakoblet og redd kjenner jeg at et trykk skrus opp i kroppen min, og mens jeg famler etter ventilen, prøver å stenge den, knipser noe inni meg, skremmende, som får meg til å føle meg sårbar. Ingen kan vite hvordan det føles å bli truffet, slått hardt på det stedet du trodde du hadde mestret, i et rom, du trodde du hadde erobret, i et område, du trodde du var trygg. En følelse av å være redd hele tiden, hvert eneste øyeblikk som går uten engang å vite hva det er du er redd for.

Jeg er fanget midt i et hav uten noen synlig strand. Og så plutselig floker noe beinet mitt, trekker meg dypt mens jeg gisper etter mer. Jeg sliter, jeg kjemper for å holde hodet over vannet, men det er utmattende og skremmende og der skriker jeg, men ingen hører. Så jeg skriker høyere og det blir bare mørkere, mørket jeg frykter. Noen ganger tviler jeg virkelig på om jeg noen gang kommer til å gjøre ut av det, om noen noen gang vil få vite det, om jeg noen gang vil se lyset igjen og om tingen som drar i beinet noen gang vil gi slipp.

Jeg har vært vitne til at forholdet mine har blitt knust, planene mine faller fra hverandre, mine kjære drar. Galskap overskygger resonnement, troen min smuldrer, usikkerhet sniker seg inn, men den ytre verden virker fin, glemsel for mine indre demoner, monstre som bor innenfor.

Hvorfor lever vi mennesker et liv med motsetninger?

Hvorfor forventer vi for mye av oss selv?

Vi ble aldri bygget for å være sterke hele tiden. Vi ble aldri bygget for å være modige hele tiden. Så hvorfor lar vi dette spøkelset av fortvilelse gå over sjelen vår?

Jeg har innsett at våre sinn og følelser - de er ikke de pålitelige vennene vi trodde de var. De er mer som en virkelig humørfylt venn, nødvendige, men upålitelige. De roter virkelig med deg. Noen ganger berører du steder du aldri hadde trodd du skulle komme, aldri trodde du skulle synke, men du drukner. Noen ganger trodde du aldri at det kunne være, og likevel er du i stand til å finne ut noen vei rundt, bukke under for det, overgi deg til det.

Ærlig talt, jeg har pådratt meg flere psykiske skader enn de fysiske, og hver og en har etterlatt et dypt arr, hver og en har etterlatt seg sin del av smerte. Denne smerten skaper kaos. Smerte forvrenger oppfatningen vår, forvrider tankegangen vår, knekker sinnet vårt. Smerte villeder oss, bedrar oss, gjør oss ulykkelige. Hvorfor? Fordi smerte skaper kaos.

Med et knust hjerte som dveler ved tidligere feil, kjemper jeg konstant mot alle følelsene, men så kommer den smertefulle natten og med den kommer en tomhet som forfører. Men jeg får ikke hoppe over det for ingen er noen gang immune mot det.

Hvorfor opplever vi dette tomrommet? Hvorfor føler vi denne ugyldigheten?

Det er absurd fattigdom i det engelske språket at vi bruker det samme ordet, "depresjon"som ensynonym for "tristhet", en normal menneskelig reaksjon på uhyggelig formue og som en stenografi for en "plagsom sykdom", en medisinsk lidelse som ikke vil forsvinne bare fordi vi ønsker det. Folk tenker på depresjon som en utvidet tilstand av tristhet og sorg. Men det er ikke bare tristhet og sorg. Det er mye, mye, for mye tristhet, mye, mye, for mye sorg. Det er som en langsommere måte å være død på.

Depresjonen sniker seg inn med en merkelig stillhet om seg. Det er en familiehemmelighet som alle ennå ingen snakker om som om hvert medlem er tynget med en ed om gjensidig hemmelighold. Vi vokser alle opp og lærer om hvordan vi opprettholder vår fysiske helse og hvordan vi kan praktisere tannhygiene, ikke sant? Men hva vet vi om å opprettholde vår psykiatriske helse, om følelsesmessig hygiene?

Vel, praktisk talt ingenting!

Men når vi først er rammet, søker vi etter svar på eksistensielle spørsmål som

"Hvorfor meg? Hvordan havnet jeg i depresjon? ”

"Er det et kjemisk problem eller et psykologisk problem?"

«Hvordan takler jeg det? Finnes det i det hele tatt en kur?"

Sannheten er at vi er mer utsatt for psykiske skader enn de fysiske, skader som et tapt håp, ødelagt tro, hjertesorg eller ensomhet. Og likevel, selv om det er vitenskapelig beviste teknikker vi kan bruke som en kur, gjør vi det ikke. Det faller oss ikke engang inn at vi burde. Lei av å bli dømt for noe utenfor vår kontroll, vi snakker aldri, vi deler aldri. Det er latterlig, jeg vet. Men jeg vet dette i dag når jeg ser tilbake på tiden jeg opplevde det. På en eller annen måte den gang så det ut til at begrunnelsen min alltid sive bort fra meg i det øyeblikket.

Men hvorfor?

Fordi det fortsatt er et tabu å søke hjelp for psykiske lidelser. Det forblir fortsatt et tema der samfunnet i stedet for å føle med de lidende mater over problemene deres, behandler det som en kaffesladder eller gir råd uten noen følelse av forståelse.

Nei?

Tenk igjen!

Husker du at noen sa: "Å, du er deprimert? Prøv og vær positiv; alt er i hodet ditt."

Kan du tenke deg å si det til noen med brukket bein: «Å, bare gå av; alt er i beinet ditt."?

Nei?

I henhold til de nylige WHO-rapportene ntidlig 6,5% av den indiske befolkningen lider av en form for psykisk sykdom. Faktisk betyr det 8,5 millioner indianere!

India har for tiden det høyeste antallet tenåringer selvmord med selvmordsraten opp med 52% det siste tiåret.

Nesten 50 % av bedriftens ansatte er ofre for depresjon eller angstlidelser.

Til tross for at det er en så stor tragedie, er det bare 10 % av de berørte som har tilgang til riktige psykiske helsetilbud.

Trenger vi mer bevis for å forstå problemets ekstremitet?

Det er på høy tid at vi våkner, ellers vil vi ha en hel generasjon som lider av søvnløshet.

slu*tT PÅ ARTIKKEL